Politiet har tillatelse i loven til å innhente DNA i alle tilfeller der det er skjellig grunn til mistanke mot personen (dvs. over 50 % sannsynlighet for at personen er skyldig), og straffen for lovbruddet vil kunne medføre frihetsstraff (ubetinget fengsel, forvaring eller samfunnsstraff). I Chens tilfelle vil det ikke være lovlig å tvinge han til å ta en DNA-prøve ettersom det ikke er grunn til å tro at han er skyldig. Hvis en person nekter å avgi DNA-prøve og det må brukes tvang er politiet nødt til å gå til retten for å få medhold i at prøvetakingen. I tillegg til dette kan politiet be personer frivillig om å gi sitt DNA for å bidra i etterforskninger.

Bruk av DNA fra private slektskapsdatabaser i etterforskning kan være en etisk gråsone.

Diskuter hva du tenker om dette med klassekameratene dine.

Bruk av informasjon om DNA-profiler fra private slektskapsdatabaser.

Politiet kan sjekke DNA-profilen knyttet til en sak mot databasene til private firmaer som selger DNA-tester. Genetiske selvtester har vokst i popularitet verden over, og de mest populære testene er tester for slektskap. Ved å søke mot disse databasene kan politiet spore opp mange flere enn dem som er registrert der, siden slektninger deler DNA.

Ofte brukes andre slektsforskningskilder, for eksempel kirkebøker og folketellinger, i kombinasjon med søk i DNA-databasene. Det kan være flere hundre personer må kartlegges for å finne frem til en mulig gjerningsperson. I dag er det enkelte av databasene som åpner for at deres kunder kan være søkbare for politiet dersom kunden har samtykket til dette. De siste årene har søk i private slektskapsdatabaser blitt brukt til å oppklare flere saker i andre land. Slektskapsdatabaser har ikke vært brukt av norsk politi, men er til utredning av Riksadvokaten. KRIPOS har i sammenheng med denne utredningen uttalt at metoden er tenkt forbeholdt alvorlig kriminalitet som drap, drapsforsøk og voldtekt.